Tur 9. Sherry

Spania.

Etter Champagne på tur 8 begynte vi å late som vi forsto aromaer av brioche og våt kalkstein.

Selvtilliten begynte å bli farlig høy. Plutselig nikket vi anerkjennende til mennesker som brukte ordet “elegant fatbruk” uten ironisk distanse.

Det har riktignok vært en del vin på disse turene våre, men denne gangen åpnet det seg et helt nytt og lett kvalmende nivå av vinverdenen. Vi ville lenger inn.

For det er jo sånn det begynner.

Først champagne.

Så sherry. Og sherry er det som skjer når du går for langt inn.

Plutselig satt vi der. På vei til Spania for å drikke noe som luktet gammel kontinental eleganse og mennesker som aldri har hatt behov for å skynde seg noe sted.

Dag 1

Vi landet i Malaga, hentet leiebil og begynte kjøreturen mot Jerez de la Frontera — byen som har viet store deler av sin identitet til sherry i flere hundre år.

Det var også her det hele startet. For sherry er ikke bare en vintype. Det er et geografisk område, en produksjonsmetode og tidvis en mindre religion.

Britene ble etter hvert så glade i drikken at de importerte enorme mengder av den, men ga ganske raskt opp å uttale «Jerez».

Dermed ble det til «sherry». Noe som, skulle det vise seg, kanskje var like greit.

Vi ankom sent på kvelden, spente og lettere overbevist om at vi var på vei inn i noe svært sofistikert, og med en uttale av «Jerez» som fortsatt bar preg av solid norsk selvtillit.

Jerez de la Frontera

Dag 2

Vi gikk til fots gjennom Jerez i morgensol og overraskende vakre omgivelser. Byen hadde langt mer sjarm enn vi hadde sett for oss. Smale gater, palmer, slitte fasader og den typen ro som gjør at man automatisk begynner å snakke litt lavere.

På veien stoppet vi ved Alcázar de Jerez — den gamle mauriske borgen som har stått der siden lenge før noen fant ut at det var en god idé å lagre vin under et lag gjær i årevis.

Alt i Jerez føltes gammelt. Ikke på en sliten måte. Mer som om byen for lengst hadde bestemt seg for at ting ikke trengte å gå fortere.

Målet for dagen var besøk hos Tio Pepe. Selve høyborgen.

Dette var første gang på disse turene at vi ikke hadde gjort hjemmeleksen vår. Vanligvis møter vi opp med et minimum av kontroll og overdreven selvtillit. Denne gangen hadde vi ingen av delene. Vi hadde faktisk aldri smakt sherry før. Ikke ordentlig.

Tio Pepe ble grunnlagt i 1835 av Manuel María González, som startet produksjonen med hjelp fra onkelen sin, José Ángel. Onkelen fikk kallenavnet «Pepe», og etter hvert ble den mest kjente vinen oppkalt etter ham:

Tio Pepe. Onkel Pepe.

Et overraskende lite glamorøst navn på noe som skulle bli en av verdens mest kjente sherryprodusenter.

Etter hvert vokste selskapet enormt og inngikk samarbeid med den engelske familien Byass. Britene var allerede dypt forelsket i sherry på dette tidspunktet, selv om de fortsatt ikke klarte å uttale «Jerez». Dermed oppsto navnet González Byass.

Og her begynte ting å bli alvorlig komplisert. For sherry er ikke bare vin. Det er et helt eget univers av lagring, gjær, oksidasjon og ekstrem tålmodighet.

All sherry lages på hvite druer, hovedsakelig Palomino og Pedro Ximénez. Sistnevnte brukes ofte til de søtere variantene. Druene får ligge ute i solen i ukevis til de nesten blir rosiner før de presses. Resultatet er en intenst søt vin med enorme sukkermengder — helt uten tilsatt sukker.

Høstingen skjer vanligvis i september, men selv her hadde klimaendringene begynt å flytte grensene. Nå starter innhøstingen stadig tidligere i august på grunn av varmen.

Inne i bodegaene lå enorme rekker av amerikanske eikefat stablet i det berømte solera-systemet. De eldste fatene nederst. De yngre over. Vin tappes aldri helt ut, men blandes gradvis med yngre vin over mange år.

Derfor finnes det heller ingen «årgang» i klassisk sherry. Bare tid.

Og veldig mange mennesker som snakker overraskende lidenskapelig om gjær.

Det hele styres av flor — et naturlig lag med gjær som legger seg som et lokk over vinen og beskytter den mot oksidasjon. Så lenge flor lever, holder sherryen seg lys, tørr og nesten saltaktig. Når alkoholnivået økes, dør gjæren, og vinen begynner gradvis å utvikle mørkere farge, nøttepreg og den smaken vi etter hvert begynte å forstå at faktisk ER sherry.

Alt foregikk i enorme, kjølige bygninger med tykke vegger, sandgulv og temperaturkontroll som nærmest minnet om et kloster for alkohol. På varme dager vannet de gulvene under fatene for å holde temperaturen nede.

Ingenting i Jerez virket forhastet. Heller ikke alkoholen.

Unntatt selve sherry smakingen. Den tok vi overraskende offensivt.

Underveis begynte vi også å forstå hvorfor engelskmennene til slutt bare omdøpte hele driten til «sherry». Betydelig enklere å uttale med promille.

Etterpå måtte vi hvile 3-4 timer.

Kvelden avsluttet vi i den vakre kystbyen Cádiz, med havluft, sen kveldssol og en gryende følelse av at vi kanskje hadde tatt dette sherryprosjektet litt vel seriøst.

På dette tidspunktet var vi også ganske sikre på én ting:

Vi kom sannsynligvis aldri til å drikke sherry igjen.

Dag 3

Dag 3 forlot vi Jerez med kurs mot Sevilla, men stoppet underveis i Arcos de la Frontera — en av de berømte hvite landsbyene i Andalucía.

Byen ligger dramatisk til på toppen av en klippe, som om noen en gang bestemte seg for at det tryggeste stedet å bygge hus var på et sted med maksimal fallhøyde.

Smale brosteinsgater, hvitkalkede hus av den typen som gjør at vi umiddelbart begynner å ta altfor mange bilder av dører.

Sevilla viste seg å være akkurat så vakker og levende som man håper Spania skal være.

Byen ble rik på handel med den nye verden etter Columbus, og det virker som store deler av overskuddet gikk til appelsintrær, vakker arkitektur og et byliv som aldri helt ser ut til å sovne.

Etter noen dager med sherry, sol, historie og stadig mer tvilsom uttale av «Jerez», satt vi igjen med følelsen av at Andalucía kanskje er et sted man ikke helt blir ferdig med.

Heller ikke sherry, overraskende nok.

Tur 8. Champagne

Frankrike.

Tur nr 8 bød som vanlig på mange fristelser. Flere lyster. Flere ideer om nye alkoholholdige drikker å fordype oss i. Heldigvis vil jeg si. Målet til min venninne og meg er å reise og lære om 50 alkoholholdige drikker før vi parkerer tøflene for siste gang.

Champagne kom opp igjen av hatten. Jeg ønsker ikke å trå noen av de andre drikkene på tærne, men det er altså sånn at det er Champagne vi liker best. Egentlig hadde vi tenkt å spare Champagne til tur nummer 10 – litt sånn jubileumstur. Det er jo litt fest over Champagne. Men drit i, tenkte vi. Vi er to damer i vår beste alder, hvorfor vente på noe som kan nytes nå.

Dag 1.

Champagne-regionen ligger nordøst i Frankrike, omtrent 150 kilometer fra Paris.

Regionen er delt inn i fem distrikter: Montagne de Reims, Vallée de la Marne, Côte des Blancs, Côte de Sézanne og Aube. Hvert distrikt har sine spesifikke jordsmonn og druetyper.

Vi har booket hotell i sentrum av Reims. Det er den største byen i regionen med ca. 180.000 innbyggere, og det er hjemmet til mange kjente Champagnehus, som Veuve Clicquot, Taittinger og Ruinart, som alle har sine hovedkvarterer her.

Vi har booket guidet tur til Moet & Chandon, Ruinart og Taittinger og gleden er til å ta og føle på når vi ruller opp Avenue de Champagne.

Avenue de Champagne

Avenue de Champagne er 1 kilometer lang. Og er en av verdens dyreste gater. Til og med søppelbøttene er “a bit extra.”

Champagne lages primært av 3 druesorter. Chardonnay, Pinot Noir og Pinot Meunier. Chardonnay er en grønn drue som gir friskhet og eleganse til vinen. Det er også blant verdens mest dyrkede. Den dyrkes i hele regionen, men hovedsaklig i Cote de Blancs. Pinot Noir er en mørk drue som tilfører fyldighet og struktur, og den dyrkes hovedsaklig i Montagne de Reims og Cote de Bar. Pinot Meunier er også en mørk drue, kjent for å tilføre fuktighet og runde smaker. Den dyrkes hovedsaklig i Valleè de la Marne.

Vi starter turen hos Moet & Chandon.

Hus Moet & Chandon har røtter tilbake til 1743. Napoleon Bonaparte hadde en nær relasjon til eier Claude Moët da han gikk på militærskole i området. Senere skal han ha uttalt om Champagne: “In victory, you deserve Champagne; in defeat, you need it.”

Hus Moet & Chandon er nydelig. Før vi går ned i vinkjelleren, føres vi gjennom en vakker, kuratert utstilling laget av franske tekstildesigner.

Moët & Chandon har en av de største vinkjellerne i Champagne-regionen, med et samlet areal på over 28 hektar (ca. 280 000 kvadratmeter), og et nettverk av omtrent 100 kilometer med kalksteinskjellere og tunneler. Disse kjellerne ligger mellom 10 og 30 meter under bakken, hvor temperaturen holder seg stabilt mellom 10 og 12 grader Celsius, noe som er perfekt for lagring av Champagne.

Moët & Chandon benytter alle tre druesortene i sin Champagne. Jordsmonn og klima påvirker høstingen hvert år, noe som kan være en utfordring for å opprettholde den gjenkjennelige smaken til merkevaren. Deres “cellar master” har derfor ansvar for å anbefale sammensetningen av vinene hvert år, innenfor strenge reguleringer om hvor druene skal komme fra og hvor mye som kan brukes. Cellar master kan også blande inn eldre årganger for å oppnå ønsket sluttresultat.

Vi fortsetter turen vår gjennom Èpernay, hvor de nyutsprungne vinranker viser seg fra sin beste side.

Huset Ruinart, som har samme eier som Moet & Chandon – LMVH, eier vell alt som er godt og eksklusivt her i verden. Ruinart er det eldste champagnehuset i verden og har produsert Champagne siden 1729. Hos Ruinart drikker vi bare. I nydelige omgivelser.

Og omgivelsene er viktige for å lage god Champagne. Guiden forteller at klima i Champagne er særdeles gunstig for druene, med kalde vintre, varme somre og rikelig med regndager i løpet av året. Jordsmonnet består hovedsaklig av kalkstein, som er gunstig for god drenering og for å beholde fuktigheten i jorden. Samtidig inneholder kalkstein mineraler som bidrar til vinene. Leire finnes i enkelte områder av regionen og gir en annen tekstur og struktur til vinen. Sand og silte finnes ofte i områder med høy andel Pinot Meunier, som i Valle de la Marne, og gir en mer fruktig og rund karakter til vinen.

Vi avslutter dagen hos Huset Taittinger. Huset har sitt hovedkvarter i Èpernay, hvor de utvinner druene fra deres egne vinmarker samtidig som de kjøper fra lokalsamfunnene. Kjellerne til Taittinger er aldeles nydelige, bygget i gamle kalksteinstuneller.

Druene høstes for hånd for å sikre best mulig kvalitet. Høsten skjer vanligvis rundt slutten av september, avhengig av druens modning. Alle starter høstingen på samme dag. Det er 100 000 arbeidere som kommer til Champagne for dette hvert år.

Druene presses forsiktig for å utvinne mosten, og den pressede mosten plasseres i tanker (vanligvis laget av rustfritt stål eller eik) for å fermentere. Under første gjæring omdannes druemosten til vin ved hjelp av naturlige gjærsorter. Når blandingen er klar, tappes vinen på flaske med tilsetning av sukker og gjær, kjent som “liqueur de tirade”. Flaskene lukkes med midlertidig kork, og vinsammensetningen gjennomgår andre gjæring. Dette gir champagne dens karakteristiske bobler.

Etter den andre gjæringen legges flaskene horisontalt for å modne. Denne perioden varer. Hos Taittinger er den Minimum 15 måneder for non-vintages. Vintages tar 6 til 7 år. Og ca 5 % av vinen står i 15 år til Grand vintage collection.

Etter modningen må sediment som har dannet seg under gjæringen fjernes. Flaskene settes i spesielle stativer og snus gradvis for å transportere sedimentet mot korken. Når sedimentet har samlet seg mot korken, fjernes korken og sedimentet skytes ut av flasken. Til slutt etterfylles flasken med champagne og sukker før den igjen få ny kork og er klar til å nytes.

Dag 2

Vi nyter å oppdage Reims til fots. Katedralen er verd et besøk, det er også vinhusene som ligger rundt om i byen. Champagne anbefales.

Tur 7. Guiness

Irland.

Vi var skjønt enige om at det manglet noe øl på listen vår over alkoholholdige drikker. Men så har vi drøyd det litt. Litt på grunn av forfengelighet tror jeg. Øl føles ikke veldig hipt og spennende ut av en eller annen grunn. Men nå nærmet vi oss tur nummer syv, i det forgjettede land av alkoholholdige drikker, uten å ha dypdykket i øl. Og øl er den mest konsumerte alkoholholdige drikken i verden. Det var dags. Vi starter vår øl-oppdagelse i den mørke enden. Bokstavelig talt. Men som de sier i Irland om det mørke ølet; “Det er alltid mørkest før daggryet, med mindre du har en pint Guinness. Da er alt bra” -Ukjent

Dag 1.

Vi landet i Dublin. Byen hevdes å ha blitt grunnlagt av vikinger fra Norge i år 853, og navnet betyr svart basseng. Det er en by med over en halv millioner innbyggere og er kjent for sine mange puber, musikkscener og litterære tradisjoner. Byen har fostret kjente forfattere som James Joyce og Oscar Wilde.

https://www.thewilder.ie


Hotellet, The Wilder, lå sentralt til, og byen er ikke større enn at vi rakk over det meste til fots. Deriblandt Dublin Castle, Trinity College og St. Pauls Cathedral.

Vi legger retningen mot Guiness Storehouse, det historiske bryggeriet der vi hadde booket en “private experience” for å lære mer om Guinness-ølets historie og bryggeri prosessen.
Vi er en liten gruppe som samles i et vakkert utsmykket rom med klassiske detaljer på vegger og tak. Utenom det inneholder rommet kun en bar. Vi kommer i prat med to stein-gamle amerikanske damer som skulle på tur med kirken, men hadde reist en uke i forveien for å få drikke litt.

Guinness ble grunnlagt i 1759 av Arthur Guinness i Dublin, og har gradvis vokst til å bli en av de mest kjente og suksessrike ølprodusenten i verden. I dag er Guinness en global merkevare kjent for sin stout og har en rik arv som er en del av irsk kultur og tradisjon.

Bryggingen av Guinness begynner med valg av ingredienser som byggmalt, humlevann og gjær. En viktig del av bryggeri prosessen er den spesielle ristings prosessen av byggmaltet, som gir ølet sin mørke og unike smak. Etter gjæring og modning blir Guinness-ølet karbonert ved hjelp av en widget i boksen eller flasken, som frigjør nitrogen og skaper den kremede skumtoppen. Denne widgeten, eller kulen inni boksen/flasken, ble av engelskmennene kåret til verdens beste oppfinnelse i 1991. Altså… over internett og hjulet. Litt usikker om det sier mest om widgeten eller engelskmennene, men når widgeten ble lansert i 1989 bidro den til at ølet kunne nytes med den kremete skumtoppen selv når det ble tappet fra en boks eller flaske.

Fnisende forlater vi baren 2,5 time senere og opplever den vakre utstillingen i museet.

Dag 2.


Vi har leid bil. De kjører på venstresiden i Irland. Heldigvis tar Thrine rattet og får oss i retning Galway. Dean Martin synger om Galway. Sangen hyller den vakre regionen Galway og dens naturskjønne omgivelser. Og særlig Galwaybukten. Vi er helt enig med Dean. Området, byen og bukten er nydelig.

Galway

Halvannen time sør for Galway ligger Cliffs of Moher. Det er en imponerende og spektakulær klippeformasjon som ligger ved Atlanterhavskysten. Den strekker seg over en lengde på omtrent 14 kilometer og når en høyde på opptil 214 meter over havnivå.

Vi har booket hotel i Arn Na Sidhe. Det er så nydelig natur sørover langs kysten. Og så vakre og velholdte eiendommer. Irland er Europas fjerde rikeste land, blant annet takket være en regjering som har åpnet opp for at internasjonale selskaper skal kunne etablere seg her. Vi burde hatt bedre tid for å få opplevd mer av landet, og aller helst en natt til på det vakre hotellet Arn Na Sidhe.
Vi ruller inn oppkjørselen akkurat i det solen går ned og de siste varme, solstrålene lyser opp den vakre hagen. En god tradisjonsrik middag følger. Det er bare et helt fortryllende sted.

https://www.ardnasidhe.com

Dag 3


Vi forlater Arn Na Sidhe. Det regner. Det blir derfor bare en raskt stopp i Cork. Byen er kjent for sine fargerike hus. Og havnen. Titanics siste stoppested før den gikk ned.
Vi kjører videre, vi har booket et hotel på østkysten som ligger ved en vakker hage. Nominert til verdens tredje vakreste hage. Den er strigla. Og står i sterk kontrast til den ville, frodige naturen vi har opplevd og på kort tid blitt så glad i.
Irland anbefales!