Spania.

Etter Champagne på tur 8 begynte vi å late som vi forsto aromaer av brioche og våt kalkstein.

Selvtilliten begynte å bli farlig høy. Plutselig nikket vi anerkjennende til mennesker som brukte ordet “elegant fatbruk” uten ironisk distanse.

Det har riktignok vært en del vin på disse turene våre, men denne gangen åpnet det seg et helt nytt og lett kvalmende nivå av vinverdenen. Vi ville lenger inn.

For det er jo sånn det begynner.

Først champagne.

Så sherry. Og sherry er det som skjer når du går for langt inn.

Plutselig satt vi der. På vei til Spania for å drikke noe som luktet gammel kontinental eleganse og mennesker som aldri har hatt behov for å skynde seg noe sted.

Dag 1

Vi landet i Malaga, hentet leiebil og begynte kjøreturen mot Jerez de la Frontera — byen som har viet store deler av sin identitet til sherry i flere hundre år.

Det var også her det hele startet. For sherry er ikke bare en vintype. Det er et geografisk område, en produksjonsmetode og tidvis en mindre religion.

Britene ble etter hvert så glade i drikken at de importerte enorme mengder av den, men ga ganske raskt opp å uttale «Jerez».

Dermed ble det til «sherry». Noe som, skulle det vise seg, kanskje var like greit.

Vi ankom sent på kvelden, spente og lettere overbevist om at vi var på vei inn i noe svært sofistikert, og med en uttale av «Jerez» som fortsatt bar preg av solid norsk selvtillit.

Jerez de la Frontera

Dag 2

Vi gikk til fots gjennom Jerez i morgensol og overraskende vakre omgivelser. Byen hadde langt mer sjarm enn vi hadde sett for oss. Smale gater, palmer, slitte fasader og den typen ro som gjør at man automatisk begynner å snakke litt lavere.

På veien stoppet vi ved Alcázar de Jerez — den gamle mauriske borgen som har stått der siden lenge før noen fant ut at det var en god idé å lagre vin under et lag gjær i årevis.

Alt i Jerez føltes gammelt. Ikke på en sliten måte. Mer som om byen for lengst hadde bestemt seg for at ting ikke trengte å gå fortere.

Målet for dagen var besøk hos Tio Pepe. Selve høyborgen.

Dette var første gang på disse turene at vi ikke hadde gjort hjemmeleksen vår. Vanligvis møter vi opp med et minimum av kontroll og overdreven selvtillit. Denne gangen hadde vi ingen av delene. Vi hadde faktisk aldri smakt sherry før. Ikke ordentlig.

Tio Pepe ble grunnlagt i 1835 av Manuel María González, som startet produksjonen med hjelp fra onkelen sin, José Ángel. Onkelen fikk kallenavnet «Pepe», og etter hvert ble den mest kjente vinen oppkalt etter ham:

Tio Pepe. Onkel Pepe.

Et overraskende lite glamorøst navn på noe som skulle bli en av verdens mest kjente sherryprodusenter.

Etter hvert vokste selskapet enormt og inngikk samarbeid med den engelske familien Byass. Britene var allerede dypt forelsket i sherry på dette tidspunktet, selv om de fortsatt ikke klarte å uttale «Jerez». Dermed oppsto navnet González Byass.

Og her begynte ting å bli alvorlig komplisert. For sherry er ikke bare vin. Det er et helt eget univers av lagring, gjær, oksidasjon og ekstrem tålmodighet.

All sherry lages på hvite druer, hovedsakelig Palomino og Pedro Ximénez. Sistnevnte brukes ofte til de søtere variantene. Druene får ligge ute i solen i ukevis til de nesten blir rosiner før de presses. Resultatet er en intenst søt vin med enorme sukkermengder — helt uten tilsatt sukker.

Høstingen skjer vanligvis i september, men selv her hadde klimaendringene begynt å flytte grensene. Nå starter innhøstingen stadig tidligere i august på grunn av varmen.

Inne i bodegaene lå enorme rekker av amerikanske eikefat stablet i det berømte solera-systemet. De eldste fatene nederst. De yngre over. Vin tappes aldri helt ut, men blandes gradvis med yngre vin over mange år.

Derfor finnes det heller ingen «årgang» i klassisk sherry. Bare tid.

Og veldig mange mennesker som snakker overraskende lidenskapelig om gjær.

Det hele styres av flor — et naturlig lag med gjær som legger seg som et lokk over vinen og beskytter den mot oksidasjon. Så lenge flor lever, holder sherryen seg lys, tørr og nesten saltaktig. Når alkoholnivået økes, dør gjæren, og vinen begynner gradvis å utvikle mørkere farge, nøttepreg og den smaken vi etter hvert begynte å forstå at faktisk ER sherry.

Alt foregikk i enorme, kjølige bygninger med tykke vegger, sandgulv og temperaturkontroll som nærmest minnet om et kloster for alkohol. På varme dager vannet de gulvene under fatene for å holde temperaturen nede.

Ingenting i Jerez virket forhastet. Heller ikke alkoholen.

Unntatt selve sherry smakingen. Den tok vi overraskende offensivt.

Underveis begynte vi også å forstå hvorfor engelskmennene til slutt bare omdøpte hele driten til «sherry». Betydelig enklere å uttale med promille.

Etterpå måtte vi hvile 3-4 timer.

Kvelden avsluttet vi i den vakre kystbyen Cádiz, med havluft, sen kveldssol og en gryende følelse av at vi kanskje hadde tatt dette sherryprosjektet litt vel seriøst.

På dette tidspunktet var vi også ganske sikre på én ting:

Vi kom sannsynligvis aldri til å drikke sherry igjen.

Dag 3

Dag 3 forlot vi Jerez med kurs mot Sevilla, men stoppet underveis i Arcos de la Frontera — en av de berømte hvite landsbyene i Andalucía.

Byen ligger dramatisk til på toppen av en klippe, som om noen en gang bestemte seg for at det tryggeste stedet å bygge hus var på et sted med maksimal fallhøyde.

Smale brosteinsgater, hvitkalkede hus av den typen som gjør at vi umiddelbart begynner å ta altfor mange bilder av dører.

Sevilla viste seg å være akkurat så vakker og levende som man håper Spania skal være.

Byen ble rik på handel med den nye verden etter Columbus, og det virker som store deler av overskuddet gikk til appelsintrær, vakker arkitektur og et byliv som aldri helt ser ut til å sovne.

Etter noen dager med sherry, sol, historie og stadig mer tvilsom uttale av «Jerez», satt vi igjen med følelsen av at Andalucía kanskje er et sted man ikke helt blir ferdig med.

Heller ikke sherry, overraskende nok.